Induktansprinsipp

Induktans er forholdet mellom den magnetiske fluksen som genereres i og rundt en leder når en vekselstrøm flyter gjennom den til strømmen som produserer den fluksen.

Når en likestrøm flyter gjennom en induktor, viser omgivelsene faste magnetiske feltlinjer som ikke endres med tiden. Men når en vekselstrøm flyter gjennom en spole, viser omgivelsene magnetiske feltlinjer som endres med tiden. I følge Faradays lov om elektromagnetisk induksjon-generer magnetisme elektrisitet-induserer de skiftende magnetfeltlinjene en elektromotorisk kraft (EMF) ved endene av spolen. Denne induserte EMF fungerer som en "ny kraftkilde." Når en lukket krets dannes, genererer denne induserte EMF en indusert strøm. Lenz lov sier at den totale mengden magnetiske feltlinjer generert av den induserte strømmen prøver å motstå endringen i de originale magnetfeltlinjene. Siden endringen i de originale magnetfeltlinjene stammer fra endringen i den påførte vekselstrømkilden, fra et objektivt perspektiv, har en induktor karakteristikken til å motstå endringer i strøm i en vekselkrets. Induktorer viser en karakteristikk som ligner på treghet i mekanikk, kjent i elektriske termer som "selv-induksjon." Gnister oppstår vanligvis når en bryter slås på eller av; dette skyldes den høye induserte elektromotoriske kraften (EMF) generert av selvinduksjon.

Kort sagt, når en induktor kobles til en vekselstrømkilde, endres magnetfeltlinjene inne i spolen konstant med vekselstrømmen, noe som får spolen til kontinuerlig å generere elektromagnetisk induksjon. Denne elektromotoriske kraften generert av endringen i spolens egen strøm kalles "selv-indusert elektromotorisk kraft."

Derfor er induktans bare en parameter relatert til antall omdreininger, størrelse, form og dielektrisk materiale til spolen; det er et mål på induktorens treghet og er uavhengig av den påførte strømmen.